Kamel- og flyktningeleir

Pga. vakt er Frode bloglig stand-in for Guri i dag.

Kamelen under, Gaute over!

Guri hadde dagarbeid i går, den varte frem til vel 20, en god 12-timers arbeidsdag. Espen, Gaute og Frode hadde lyst til å besøke kamelmarkedet; vi dro med oss helt nyankomne svenske damer Else og Elisabeth (familie til en svensk Uppsalansk kirurg; Leif) som er på besøk, fant en drosjemannsbil og dro i vei. Ikke lett med orientering her i strøket, det er HELT padde flatt og sola står rett til værs. I den grad det er skilting er det på arabisk. Og det er ikke bestandig veien er raskeste metode, det er jo så mye bedre plass utenfor. Kamelene var ikke der vi trodde de var (i følge boka), men sjåføren fant omsider frem etter 1.5 time med kjøring (hadde aldri vært der før, greit med en guide som snakker arabisk og noe engelsk). Langt og varmt (35-40 grader, dog ned til 16 på natta - ingen tropenetter her nede nei, nesten som i Trøndelag). I området var det store flokker med kveg, geiter og mange kameler (men ellers bare sand, sand og atter sand). Kamelene er oppavlet i Darfur-provinsen vestpå; de bruker 40 dager på å drive dem hit til markedet, en lang mars til fots!!! Her blir de kjøpt opp av egyptiske og andre utenlandske oppkjøpere. Det var jo morsomt å se disse dyrene på nært hold; sirkus gir ikke samme nytten. Mye brøl i forbindelse med ridning, de låter som en stor båtmotor som går litt opp og ned på tomgang (kalles de ikke ørkenskip også?). Tydelig morsomt for gjeterne at vi tok en tur på galeien, mye hoing og fliring.

Artig å se brio-toget i nye omgivelser

I dag har det vært en helt spesiell dag for oss. Emergency har en helsestasjon for mødre og småbarn i en flyktningeleir i Khartoum, Mayo klinikken (leiren heter Mayo). Leiren ligger en times kjøring lengre sør og rommer rundt 400 000 personer fra nesten alle deler av Sudan (mye intern uro rundt i landet), men også fra Chad og andre land. Her fikk bager med avlagte norske klær og et stort sett med BRIO-tog ny anvendelse. Så ser dere unger med TINE eller Rosenborgskjorte (med autografer) her nede, så kan det jo være fra Trivelige Trøndelag.

Eva fra Sverige, som Guri har nevnt i bloggen før, er sjef for stasjonen. Her er et kart over leiren. Den er delt opp i regioner med egne navn (som Mandela og Angola), og hver region har organisert seg på sin egen måte. Regionen ledes av en "sultan" og et råd som klinikken har jevnlig kontakt og samarbeid med. Klinikken ligger på høyre side i "ANGola" (hvit rute, mørk rute er en skole).

Det var planlagt et besøk på et ernæringssenter midt inne i Mandela, vi fikk være med bilen dit ut (ellers skal slike som oss ikke begi seg inn på sånne steder). Her tar de i mot småbarn på inntil 5 år og gir de underernærte en tilleggs-diett med spesielt næringsrik mat (slags peanøttsmør).

Helsekontroll på ernæringssentret.

Doktoren

Her tilbake på Mayo klinikken får mødrene og ungene stivkrampe-sprøyte på løpende bånd, 5 om gangen.

Nyvaksinerte småttiser. Lue må til.

Slik ser det ut fra vanntårnet på klinikken, utsikt over ANGola. Det er endeløst med hytter laget av jord, leire, strie og strå. Mange går i oppløsning, sammen med veien, i regnsesongen uti august.

  

Hyttene bygges normalt i klynger på 3-5 stykker, slik at det blir et felles tun og 1 inngang til tunet (evt mur rundt hele klyngen). Disse bebos av familier med relasjoner til hverandre, noe som gir bedre beskyttelse.

Et slikt besøk i en stor flyktningeleir er ikke hverdagskost for oss, det setter sine spor...