Cairns

 

Kjekk utsikt

Nå har vi vært i Cairns i noen dager. Vi dro tidlig i om morgenen fra Sydney 11.des, 3 timers flytur nordover langs kysten. Vi bor på et leilighetshotell (181 Esplanada) helt på stranda, i 7.etg med store balkonger og utsikt utover havet. 2 soverom, 2 bad, kjøkken og stue. Helt OK synes vi.  Mellom strandlinja og veien ligger det et 100 meters grønt belte, fint beplantet, med badebasseng, treningsapparater, joggestier etc  Nydelig sted. Det er langgrunt her og mudrete grunn, ikke særlig fint for bading. Så står det også skilt om at det er utrygt av andre grunner. Det reker en krokodille i ny og ne (men vi har ikke sett noen her), men verst er bittesmå maneter (stingers) som lett tar rotta på deg. Mye giftige dyr her i strøket, Australia har vel over 90% av alle slike skapninger i verden.  Pluss en del som ikke er giftige, men ikke kjæledyr likevel.  

         

Ikke mat dyrene!

Vi hadde gode planer for oppholdet her i Cairns, men en pjusk kone med feber, luftveisinfeksjon, hoste, øyebetennelse og vondt i øret roet ned tilværelsen. Så det var rolig første dagen her. Dag 2 leide vi bil fra ei lokal sjappe og gjorde et lite utfall nordover. Først, like utenfor Cairns, dro vi innom et sted hvor vi fikk sett på kultur, liv og skikker til aborginerne, godt i scenesatt selvsagt. Men fint og nødvendig å få med seg slikt bakgrunnsstoff. I danse og musikkdelen var vi så heldige at vi satt fremst, og Gaute og Espen ble tatt opp på scenene som frivillige fra salen. Heldigvis nektet de ikke, fy skam. Ikke autodidakt i aborginerdans, nei. Morsomt også å få historien bak og å prøve boomeranger og kastespyd.

Fra denne campen dro vi videre nordover til en krokodillefarm. Her driver de oppdrett av krokodiller i tillegg til å kjøre show. Tror de hadde 2000 diller i stort og smått, en liten farm i sammenligning med de som har 70 000 på bås. Greit å sitte på riktig side av gjerdet i møtet med disse store dyra. Fikk med oss en nyttig instruksjon om adferd ved/i/langs strandkant/vann – vi holder litt lengre avstand nå. De kan svømme i 30 km/t  og løpe i 13 km/t. Så det er lettere å løpe fra dem enn å svømme vekk. Og så ser de så djævelsk godt om natta. Huff. Dagsbehov mat: 1 høne. Og rekorden uten mat er 14 måneder for en slik saltvannskrokodille, men da er vel blodsukret passe lavt. Så over tid; nøysom og grei i kosten.

Som å fiske krabbe...

Når vi nå hadde bil for hånden, og hadde kommet oss så langt på feil side av veien, da måtte vi få gjort siste del av planen: Port Douglas. Det var mest for å få sett naturen fra veien, da (en Frode-greie). P.D. er en idyllisk fin by, veeeldig mye turisme. Men vi er jo her helt utenfor sesongen, uvisst av hvilken grunn (her er det jo prima med jevnt 30 grader, gledelig varierende mellom sterk sol og litt overskyet) og omtrent ingen turister å se.  Strendene langs den 7 mil lange strekka fra Cairns innbyr virkelig til bading, naturskjønt.  Men vi greide fint å holde oss.

Etter en slik halvstrabasiøs dag var det fra febrilt hold behov for en kviledag. Så gjort. Dagen ble brukt på det store kommunale utendørs svømmebassenget 10 minutters gange unna, langs promenaden. Først en god frokost med egg og beik, kaffe, juice og alt medhørende, så litt film for å få opp stimen, og så ut i frisk luft. Ganske mye vind, forresten, rundt 10 m/s. Men sånt tåles (men litt kaldt for den med forhøyet grunntemp, vi skulle hatt en de-febrilator). Vi var forresten innom et helsekostbutikk på kvelden, fikk tak i noe kinesisk greie mot forkjølelse og influensa; en urtemikstur. Og, dællern, her er faktisk Greiff på føtene feberfri og grei igjen etter 3 uker med nedetid (nja, bortsett fra eksamen og en del ditto ting). Sett slikt. Tilfeldig?

Dag 4: stor opplevelse! Vi har gjort under noen underverker på 1 dag: besøk i byen Kuranda. Denne ligger 3 mil innover i landet, noen hundre meter opp. Vanskelige metre. De fant gull der oppe på slutten av 1800-tallet, men en krøkkete esel-sti fra kysten gjorde tidvis at det var hungersnød blant den voksende befolkningen der oppe (mange tusen). Så da måtte ingeniørene på banen og lage bane – jernbane. Juhhuu! En fantastisk kronglereise i 100 år gamle togsett (OK, de bytta ut dampen med diesel i 1967) fra Cairns og opp langs fjellsiden, over juv og fosser; den siste, Barrons Falls, med et samlet fall på 265 meter. Heftig! Ingeniørene bygde jo ikke bare jernbane, men de rørla likegodt fossen slik at det skulle bli strøm til nær 40 000 husstander. Så da er det litt som fossene hjemme, de holdes noe i live – faktisk litt mer enn hjemme fordi magasinet er så lite: litt heftig skur og den svulmer over i gammel form.

2,5 av de 3 milene inn til Kuranda er regnskog, så noe regn er det vel. Men i dag var det slaaape greier. Vi var en runde rundt i Kuranda, spesielt et lite avgrenset åpent (men nett-lig tildekket) område hvor det var plenty med børdis, dvs. et lite stykke regnskog med mange fugler. Utrolig morsomt med fugler i hodet, på sekken og ellers overalt. Den ene store papegøyen bet i stykker en karabinkrok jeg hadde på sekken; fy for en nebbete fyr! Alternativ retur fra Kuranda er via luftveien, Skyrail. De mekket verdens lengste gondolbane her i 1995, den går i sin helhet over regnskogen ned til kysten. Korga vi sitter i sneier over tretoppene i 30-40 meters høyde, mye høyere over bakken der vi passerer dype djuv og elver. Luftig så det holder. Og hvordan ellers skal en få sett på en slik skog om ikke fra oven? (der nede er det sikkert ekle kryp….)

Stusser regnskog-tretoppene 50 meter over bakken.

Så det ble en fin dag i dag, alle er friske og det ble taco til middag – guttas valg.

f.